2) Nemndas vurderinger:
Det er flere forhold i denne saken partene er uenige om. Det vesentlige er dog spørsmålet om innklagede ved sin representant har gitt et prisoverslag til klageren som binder innklagede bedrift, eller om det er snakk om et rent regningsarbeide som skulle faktureres etter medgått tid og forbrukt materiell. Det er imidlertid også uenighet mellom partene om de mindre tilleggsarbeider på garasjens takrenne som partene på stedet under den første befaring avtalte også skulle utføres. Det ble etter avsluttet arbeid høsten 2020 sendt 2 fakturaer fra innklagede i samme konvolutt, nr. 113812 datert 29.09.20 på kr. 1.963,- og nr. 113843 datert 30.09 på kr. 28.395,-. Klageren mente at den første måtte referere seg til tilleggsarbeidene på takrennen og den annen til "hovedarbeidet" med å tette taklekkasjen. Innklagede har derimot på forespørsel fra klageren forklart at den første faktura (nr. 113812) gjaldt godtgjørelse for den første befaring med skadekonstatering/vurdering, mens faktura nr. 2 (nr. 113843)gjaldt alt det arbeid som ble utført, både takreparasjonen og tilleggsarbeidene med garasjens takrenne. Nemnda har vurdert fakturaene og finner det klart at det forholder seg slik innklagede har forklart. Faktura nr. 1 gjelder befaring/skadekonstatering og nr. 2 omfatter også tilleggsarbeidene. På anmodning fra nemndas leder har innklagede prissatt tilleggsarbeidene separat til kr. 3.600,- ekskl. mva, noe nemnda finner forsvarlig. Nemnda vil legge til at det ikke er uvanlig at bedrifter fakturerer separat for den den første befaring og gjennomgang. Det er jo slik at en bedrift som blir tilkalt slik innklagede ble ikke alltid får oppdraget. Det kan da være naturlig å ha en generell rutine om at denne delen faktureres separat.
Hva så med hovedarbeidet, utbedring av taklekkasjen? Når kr. 3.600,- ekskl. mva er trukket ut, gjenstår kr. 19.066,- ekskl. mva- som det er tvist omkring. Klager mener at det ble gitt et bindende prisoverslag for dette arbeidet i størrelsesorden 8-12.000,- inkl.mva. Det var dette hun hele tiden forholdt seg til. Det ble inngått en muntlig avtale på stedet. Partene ble der enige om at innklagede skulle komme og utbedre raskest mulig over sommerferien. Det skjedde imidlertid ikke, så klageren måtte purre flere ganger før innklagede møtte opp og utførte arbeidene. Innklagede hadde da hatt god tid til å lage en jobbekreftelse med vilkår m.m., men dette ble aldri gjort, noe som fullt ut er innklagedes eget ansvar. Klageren måtte få tettet taket sitt og forsto det slik at man var enige om det som ble avtalt muntlig under befaringen, en sum på fra kr. 8-12.000,-. Klager har henvist til håndverkertjenesteloven §32.2. ledd hvor det fremgår at når et prisoverslag er gitt en forbruker av en håndverker, kan den senere faktura ikke overstige øvre grense på overslaget med mer enn 15%. Hun har likevel sagt at hun ville kunne akseptere en pris 20% over den øvre prisrammen. Klager har fremhevet at da hun kontaktet innklagede omgående etter at fakturaene var mottatt, ble hennes forklaring om det prisintervall som som representanten på stedet under befaringen hadde opplyst aldri bestridt. Det ble bare sagt av avdelingsleder at det jo var stor forskjell på fakturaen og det oppgitte overslag, men at man skulle finne frem til en akseptabel pris. Selv etter flere henvendelser fra klager skjedde intet, men det ble aldri bestridt at det var gitt et bindende prisoverslag. Dette ble først sagt skriftlig fra innklagede ca. 6 måneder senere. Innklagede fremhevet da at et bindende overslag skal være skriftlig og gi en beskrivelse av det avtalte oppdraget. Klager forsto det også slik at representanten på befaringen ikke hadde fullmakt til å gi et prisoverslag. Til det siste har klager uttalt at det var hun ikke blitt fortalt og at hun selv ikke hadde noen forutsetninger for å vite dette.
Etter henvendelse fra nemndas leder under saksforberedelsen har innklagedes representant som var til stede under befaringen uttalt at han ikke kunne huske at pris ble diskutert, men at hvis så hadde vært tilfelle ville han ha sagt at han ikke kunne gi noe prisoverslag eller fast pris. Det var avdelingleder som i så fall måtte kontaktes. Han har videre uttalt at han "kanskje kan ha sagt hva et pipebeslag til en vanlig pipe til en enebolig ville kunne koste, men i så fall ville han samtidig ha sagt at kr. 8-12.000,- ville være til en mindre pipe enn hva det var snakk om her.
Nemnda vil samlet få bemerke at det etter lov, lovens forarbeider og rettspraksis skal svært lite til før en oppgitt pris av en håndverker under kontraktsforhandlinger blir karakterisert i det minste som et bindende prisoverslag. Da gjelder lovens §32.2. ledd hvor det sies at den endelige pris i så fall ikke kan overstige øvre grense for prisoverslaget med mer enn 15%. En helt tilsvarende bestemmelse finnes også i bustadsoppføringsloven §41.1. ledd. En forbruker har svært ofte et sterkt og legitimt behov for å få vite omtrent hva en håndverkertjeneste han/hun har behov for å få utført vil kunne komme til å koste. Dette både for å kunne vurdere om han/hun har økonomisk mulighet til å få oppdraget utført, men også for eventult å kunne sammenligne med priser fra andre bedrifter. Dette må en håndverksbedrift som i forhold til en forbruker i en kontraktssituasjon normalt vil ble sett på som den profesjonelle part, ganske enkelt forstå. Nemnda vil bemerke at den ikke finner det tvilsomt at partene faktisk var i en kontraktssituasjon. Taket lekket og man sto rett før sommerferien. Det var avgjørende for klager å få en rask avklaring. Dette måtte representanten for innklagede under befaringen ha forstått. Klager fulgte opp med purringer rett over sommenen. Det ble da ikke sagt fra innklagede at det aldri var inngått noen avtale om oppdragsutførelse. Som klager selv sier, hadde innklagede også god tid til å utarbeide en oppdragsberkereftelse, men det ble ikke gjort. I stedet møtte innklagede opp og utførte jobben. Det er ikke slik at en forbruker må kjenne til at et prisoverslag må være skriftlig med en beskrivelse av oppdraget, ei heller at den representant som møter opp for bedriften på den første befaring ikke har tilstrekkelig fullmakt til å binde firmaet i en kontraktssituasjon. Når det gjelder spørsmålet om når det foreligger et bindende prisoverslag, vil nemnda særlig vise til den såkalte "Reitandom" av Høyesterett fra 12.04.16. Den bør være obligatorisk lesning for en hver håndverksbedrift.
Så langt er nemnda enstemmige. Hva gjelder det rent konkrete spørsmål om det i denne saken foreligger tilstrekkelig bevis til å kunne konstatere at et bindende prisoverslag foreligger, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Mindretallet, de to representantene for VBL, mener at hvis man skal legge til grunn at representanten for innklagede under befaringen fremkom med tallene 8-12.000,-, så må man også akseptere at det ble sagt at det ville gjelde en enebolig og pipe av "normal" størrelse, men at det her ville bli dyrere. Mindretallet mener derfor at det ikke er tilstrekkelig bevist at et bindende prisoverslag ble gitt.
Flertallet, rettens leder og de to forbrukerrepresentanter er ikke enig i ovennevnte. Flertallet peker særlig på at når klager kontaktet innklagede raskt etter at fakturaen ble mottatt, snakket hun med rett person. Intet ble da sagt om at det aldri var gitt noe prisoverslag. Det ble heller aldri sagt at representanten under den første befaring ikke var legitimert til å gi noe bindende tilbud. Klager var i kontakt med vedkommende avdelingsleder flere ganger for å få en avklaring. Det fikk hun imidletid ikke. Hun hadde da all grunn til å kunne regne med sin egen versjon av det som hadde skjedd. Det skal tilføyes at avdelingsleder hadde alle muligheter til å ta en rask kontakt med den ansatte som hadde vært på lekkasjesøk/befaring hos klageren for å få avklart hvorledes han så på spørsmålet om det var gitt noe prisoverslag. Dette gjorde han ikke til tross for at klager var i kontakt flere ganger og ønsket en avklaring. For flertallet er det da naturlig å vektlegge klagers versjon av hva som hadde skjedd. Flertallet legger ingen vekt på hva representanten har sagt i etterkant ca 1 år etter at lekkasjen ble reparert om at hvis han hadde sagt noe om pris, noe han imidlertid ikke kunne huske, så ville han referert til hva en normal pipehette ville kunne koste. En slik opplysning ville ha vært helt uten interesse for klageren. Det hun ville vite var rimeligvis hva det ville kunne koste å tette og utbedre lekkasjen. Det må vedkommende representant ha vært klar over. Det klageren ønsket å vite var rimeligvis hva hun måtte kunne regne med at hun skulle betale for utbedringen.
Flertallets avgjørelse er etter dette at et bindende prisoverslag må anses å være gitt. Det innebærer at klageren for takreperasjonen ikke skal betale mer enn maksimalt 15% i tillegg til kr. 12.000,- inkl. mva. I og med at fakturaen for arbeidene var vesentlig høyere og nemnda ikke har noe grunnlag for å si at den i seg selv er urimelig høy, legges lovens maksimale påslag til grunn. Det betyr at klageren skal betale kr. 11040,- ekskl. mva for takreparasjonen, kr. 1.570,40,- ekskl. mva for befaring/feilsøking samt kr. 3.600,- ekskl. mva for rep. av takrenne, tilsammen kr. 20.263,- inkl.mva. Klageren opplyser selv i klagen at hun har betalt kr. 12.000,-. I den grad dette er riktig, skal hun innbetale ytterligere kr. 8.263,-. Resten må innklagede kreditere.
3) vedtak:
1) Klagen tas delvis til følge ved at klageren skal betale tilsammen kr. 20.263,- av de samlede fakturaer på tilsammen kr. 30.358,-. Hvis klageren har betalt kr. 12.000,-, skal hun betale ytterligere kr. 8.263,-. Differensen kr. 10.095,- må innklagede kreditere.
2) Avgjørelsen er fattet med slik dissens som fremgår ovenfor.
Under behandlingen og avgjørelsen har nemnda bestått av: Annita Magnussen og Birger Olsen (Husierens Landsforbund), Kasper Kaarbø og Pål Sagen (VBL) og Peter Chr. Meyer (nemndas leder).