2) Nemndas vurdering av saken:
Det er på det rene, og ikke bestridt at det oppdrag innklagede skulle utføre skulle gjøres i henhold til regning og da "til gjengs priser" som er forutsetningen etter håndverkertjenesteloven. Det er også enighet om at klager - 2 ganger - ba om fast pris, men at innklagede ikke ønsket i gi dette. Det ble fremhevet at man i så fall ville måtte "ta i" en god del, da det for et slikt oppdrag ville kunne vise seg å være mye uforutsett. Innklagedes representant fremholdt derfor at han mente at fast pris ville kunne bli dyrere enn et oppdrag "etter regning". Nemnda vil for sin del tiltre dette. For forholdsmessig sett mindre oppdrag, vil det ofte være slik at det ikke er så greit å klarlegge alle detaljer i forkant, noe som er nødvendig hvis fast pris skal kunne gis. Nemnda vil tilføye at den ikke vil kritisere innklagede for at de da ønsket om fast pris ble meddelt fra klagers side, ikke selv foreslo at de i stedet kunne gi et prisoverslag jfr.håndverkertjenestelovens § 32,2. ledd. Det er også nokså omfattende for en tjenesteyter å utarbeide en kalkyle for et prisoverslag som jo da etter loven bare skal kunne overstiges med maksimalt 15%. Det foreligger heller ingen plikt for en håndverker til å spørre om en oppdragsgiver ønsker et prisoverslag. Dette må en tjenestemottager eventuelt selv spørre om. Da kan i så fall oppdragsmottager selv vurdere om de vil ha et oppdrag på slike premisser.
Det ble gitt en slags "fast pris" på merkostanden med overgang til 3 fase strøm og 3-fase skap. Om klager ut fra den angitte pris for dette (kr. 15.000,- inkl mva) da trodde at hele oppdraget neppe i særlig grad ville kunne overstige det dobbelte av dette beløp, må være opp til klager selv.
Bakgrunnen for hele oppdraget var en tilsynsrapport. Under den befaring som ble foretatt i forkant av at oppdraget ble gitt, fremkom det en god del ytterligere arbeider som det var ønskelig å gjennomføre samtidig. Klager ønsket også en viss tilrettelegging for at hun senere skulle kunne bygge ut sin hytte. Det ble i denne forbindelse sagt fra innklagedes representant at det måtte installeres komfyrvakt. Dette ble gjennomført, men uten at det ble sagt noe fra innklagede om at en komfyrvakt er relativt kostbart. Klager mener også både at andre har sagt at slik vakt ikke var påkrevd med bakgrunn i de elektriske arbeider som skulle foretas og at innklagede har benyttet en unødig dyr "vakt". Til dette skal nemnda først bemerke at NEK 400 (Norsk elektroteknisk norm) spesifiserer krav til planlegging, montasje og verifikasjon av elektriske installasjoner. I denne normen er det et krav om at det skal etableres beskyttelsetiltak (komfyrvakt) som sørger for utkopling av strømtilførselen dersom det oppstår fare for overoppheting. Normen gjelder absolutt for nyanlegg og større utvidelser av eksisterende anlegg. Når det gjelder mindre utvidelser av eksisterende anlegg, må det foretas en risikovurdering i de tilfeller status på eksisterende anlegg ikke samsvarer med gjeldende norm. Ut fra de opplysninger nemnda har om anlegget i vår sak og om hva som skulle utføres, mener nemnda at komfyrvakt er et krav. Uansett er det vanskelig å overprøve installatørens vurdering av dette. Klager hadde mulighet til både å spørre om hva en slik kostet og til å la også andre vurdere nødvendigheten. Hva gjelder selve prisen på komfyrvakten, kan det nok være slik at prisene varierer og at det kunne ha vært mulig å få tak i en noe billigere. Klager har imidlertid fått 20% rabatt slik at det er betalt kr. 4000,- eksl. mva, en pris nemnda ikke finner urimelig. At installatøren med hell kunne ha nevnt hva en slik vakt ville koste, er noe annet. Det er også slik at et installasjonsfirma her sine leverandører som benyttes. Det kan ikke kreves at en installatør nærmest skal "shoppe" på nettet for å finne fram til billigst mulig materiell.
Hva gjelder materialprisene generelt, har klager anført at det er tatt for høye "påslag" og at det delvis er benyttet dyrere materiell enn nødvendig. Nemnda har gått gjennom både priser og rabatter og kan ikke se at det er grunnlag for kritikk overfor innklagede. Et elektrofirma har sin(e) leverandør(er), gjerne med prisavtaler om rabatter på volum eller med andre former for prismekanismer. Det kan ikke forlanges at en oppdragsmottager for hvert enkelt oppdrag skal tråle markedet for å finne de billigste innkjøpene, ei heller at det skal, kjøpes inn over nettet. Dete må gjelde selv om det da vil kunne være mulig å finne billigere materiell.
Nemnda vil legge til at det er brukt som et eksempel fra klagers side hva gjelder materiell at det er fakturert for 200 klammer til jorledning med kr. 1297,50,-, men bare brukt 15-20 av disse. Nemnda har rimeligvis ingen mulighet til å kontrollere et forhold som dette.
Nemnda har gått gjennom de arbeider som er utført, herunder sett på faktura med underlag. Nemnda har også ytterligere studert de mange bilder som er framlagt og som har fremstått som nyttige. Nemnda ønsker å bemerke at den ser at det ikke er beregnet tid hverken for kjøring med bil eller med båt frem til og tilbake fra den øy hvor arbeidene ble utført. Det samme gjelder for det lovpålagte etterarbeid som må utføres for et hvert elektro-oppdrag. Nemnda kan uansett ikke se at det oppførte timeforbruk fremstår som uforholdsmessig høyt. Klager har anført at andre installatører - i etterkant - har ment at det er gått med for meget tid. Det er også vist til et skriv om dette som konkluderer med en ca pris på kr. 49.000,- inkl. mva, herunder maks 20 timers arbeid for en montør. Brevet er ikke undertenget med firma og navn. Klager har også henvist til en annen installatør og at nemnda ville kunne kontakte begge to for nærmere redegjørelser over telefon. Til dette vil nemnda bemerke at den blant annet av hensyn til det kontradiktoriske prinsipp ikke vil ta direkte kontakt med håndverkere som er oppgitt å ha vurdert tidsforbruket for utførte arbeider i "etterkant". Det skal tilføyes at det har stått fritt for klager å legge fram en skriftlig vurdering av en sakkyndig under saksforbredelsen for nemnda. Da ville innklagede hatt en mulighet til å kommentere. Det skal også tilføyes at det heller ikke er enkelt å vurdere tidsforbruket etter at et arbeid foreligger ferdig utført.
Hva gjelder bruk av lærling som klager ikke uten videre har funnet nødvendig, skal bemerkes at det må være opp til en håndverker selv å vurdere om det er behov for lærling sammen med montøren. Det forutsetter imidlertid at fakturaen ikke blir høyere for en forbruker enn om en installatør hadde utført jobben alene. Hva gjelder timepris for en lærling, varierer denne alt etter hvor lang tid det er igjen av læretiden. Her er det tatt kr. 450,- pr. time, noe som ikke ser unormalt ut. Nemnda vet dog ikke hvor erfaren lærlingen var på oppdragstidspunktet.
Den totale pris for arbeidene ble kr. 69.338,-. Nemnda har vurdert om innklagede har misligholdt sin opplysningsplikt etter håndverkertjenesteloven. Det måtte i så fall ha vært slik at innklagede allerede før eller ved oppstart burde ha sagt fra til klager at de samlede arbeider som skulle utføres ville innebære en svært høy faktura. Nemnda ser det slik at det her nok går en grense hvor en erfaren oppdragsmottager bør se at et oppdrag blir svært kostbart, og da si fra før oppstart i det minste om i hvilken omtrentlige størelsesorden fakturaen vil kunne komme til å ligge. I denne sak er imidlertid denne grensen ikke overskredet.
3) Vedtak:
1) Klagen avvises.
2) Avgjøelsen er enstemmig.
Nemnda har under behandlingen bestått av: Annita Magnussen og Jens Petter Bull (Huseiernes Landsforbund), Lars Erik Lundgaard og Joachim Berge-Bang (Nelfo) og Peter Chr. Meyer (nemndas leder)