2) Nemndas vurderinger:
Nemnda vil innledningsvis bemerke at det ikke har vært så enkelt å få fram et helt fullstendig faktum i denne saken. Partene har vært svært lite flinke til å følge opp. Dog har innklagede i det minste gitt et fyldig svar på den første henvendelsen fra nemndas leder. Da det var behov for tilleggsopplysninger, var det imidlertid ingen respons å få. Klager på sin side ble kontaktet på e-mail tilsammen 3 ganger, men har til tross for dette ikke respondert. Dog har nemnda sett det slik at de opprinnelige opplysninger som ble gitt i og i forbindelse med klagen samt de opplysninger innklagede har gitt, tross alt har vært var tilstrekkelig til at saken kunne behandles på en forsvarlig måte. Så godt opplyst som saken burde ha vært, er den imidlertid dessverre ikke. Det skal tilføyes at klager har hatt omtrent 1 måned på seg for å gi svar samt at hun nå omsider har sendt en mail til nemndas leder noen timer etter at nemnda hadde avsluttet sin behandling med spørsmål om det nå var for sent med svar.
Denne saken inneholder et prinsipielt spørsmål som nemnda har behandlet, nemlig foreldelsesproblematikken. Det er nemlig slik i norsk rett at en kreditor som mener å ha et krav på oppgjør i henhold til faktura og utført arbeid, må forfølge sitt krav inen 3 år fra kravet oppsto for at kravet ikke skal bli foreldet. Med "forfølge" menes ikke bare å sende purreskriv eller true med inkasso. Kravshaveren må ta rettslige skritt, normalt ved å ta ut forliksklage eller tilsvarende. Her skal tilføyes at "tilsvarende" faktisk også er å sende inn klage til håndverkerklagenemnda. Klager meddelte i e-mail til innklagede tidlig i desember 2017 at hun ville sende slik klage. Hun gjorde imidlertid intet. I stedet for å undersøke nærmere om og når klage var blitt sendt inn, forholdt innklagede seg fullstendig passiv frem til 09.07.21, i ca 3 år og 7 måneder. Det skal opplyses at nemnda legger til grunn at det ikke har vært tatt kontakt i perioden, og at det heller ikke er tatt noen rettslige skritt fra innklagede til å forfølge sitt krav. Nemndas leder har spurt begge sider om dette, men ikke mottatt noe svar. Grunnlaget for nemnda avgjørelse er derfor at det ikke har vært noen kontakt og ikke har vært gjennmført et fristavbrytende skritt. Det skal tilføyes at innklagede i juli i år spurte om det forelå noe resultat fra nemnda. Han må imidlertid ha forstått at noen klage ikke kunne være innsendt da han selv intet hadde hørt fra klagenemnda. En sak behandles selvsagt ikke uten at nemnda innhenter begge siders syn.
Det prinsipielle spørsmål er imidlertid i hvilken grad nemndna skal legge til grunn foreldelsesreglene i en klagesak. Det er slik at disse regler langt på vei er kompliserte og har ført til en lang rekke rettssaker og mange dommer, også for Høyesterett. Det er også slik at for våre vanlige domstoler i saker hvor partene har såkalt "fri rådighet" (for eksempel saker som dette), skal domstolen ikke benytte seg av foreldelsesreglene hvis de ikke er påberopt av partene. For domstolene vil imidlertid partene være representert med juridisk bistand i nesten alle sakene, og jurister/advokater skal jo forutsetningvis være kjent med disse reglene. Hvis en part i en sivil sak helt unntaksvis ikke er representert ved advokat, har imidlertid dommeren en "veiledningsplikt" som nok også vil omfatte å gi en redegjørelse for reglene om foreldelse. På den måten vil likevel en part få tilstrekkelig kunnskap til å kunne påberope seg at et krav er foreldet. Nemnda har etter dette landet på det standpunkt at den vil legge til grunn foreldeldesreglene nå og i fremtiden der spørsmålet om foreldelse er helt klart, men ikke ellers. I denne saken er det på det rene at et hvert ytterligere krav fra innklagede vil være foreldet, gitt det faktum nemnda har redegjort for ovenfor.
Denne saken inneholder også et annet juridisk spørsmål som nemnda har funnet grunn til å diskutere, men ikke har behøvd å ta opp til votering. Det er spørsmålet om innklagedes opplysnings-og frarådningspliktplikt er overholdt jfr. lovens §7. Nemnda har da for øyet situasjonen da montørene på stedet så at det også nok burde gjøres noe med strøminntaket som ikke var helt bra og "modent for utskiftning", samt da dette kom opp at klageren også ønsket utført visse tilleggsarbeider utover dette. Montørene må da ha forstått at de ville bli nødt til å komme tilbake en annen dag. De visste åpenbart at kostnadene med en ny tur frem og tilbake på ca 16 mil hver vei ville bli svært høye, og spørsmålet er da om de burde ha opplyst om dette og eventuelt frarådet arbeidene utført eller sagt at klager burde her engasjere en montør som holdt til nærmere byggeplass til å gjøre denne jobben. Det skal tilføyes at slike faktisk finnes. Det er på det rene at innklagede helt åpenbart måtte være klar over at kjøring, herunder overtid nødvendiggjort på grunn av den store avstand, gjorde nærmest et hvert oppdrag fra denne montør på hennes bygg svært dyrt. Det måtte hun skjønne, og innklagede påpekte også dette i forbindelse med avtaleinngåelsen. Det ha vært en viss uenighet i nemnda om dette er tilstrekkelig for at opplysningsplikten er oppfyllt også for de tilleggsarbeider som ble avtalt på stedet. Nemndas leder mener nok at innklagede her ikke har oppfyllt sin plikt godt nok, men det har altså ikke vært nødvndig å "lande" spørsmålet.
3) vedtak:
1) Klagen tas til følge. Innklagede har intet ytterligere krav mot klageren.
2) Avgjørelsen er enstemmig.
Under behandlingen og avgjørelsen har nemnda bestått av: Annita Magnussen, Birger Olsen (Huseiernes Landsforbund), Lars Erik Lundgaard og Jon Steinar Sjøvik Hanstad (NELFO) og Peter Chr. Meyer (nemndas leder)