2) Nemndas vurdering av saken:
Klagen gjelder den pris som er fakturert, men den gjelder i realiteten flere forskjellige forhold. Den gjelder således:
1) Om det forut for avtaleinngåelsen ble gitt et estimat fra innklagedes side over den tid som ville gå med til oppdraget som gjør at innklagede er bundet av dette ved faktureringen, eventuelt med et tillegg av 15% (etter reglen om prisoverslag i håndverkertjenestelovens § 32 (2))?
2) Om det uansett er brukt for lang tid fra innklagedes side på gjennomføringen av oppdraget?
3) Om timepris for lærling fortsatt er for høy til tross for den reduksjon som innklagede har akseptert?
4) Om klager skal krediteres for materiell han er fakturert for og som ble benyttet til gjennomføring av oppdraget, men som ble avhentet av innklagede før faktureringen fant sted?
5) Om klager har fått en tilstrekkelig spesifisert faktura med de "underlag" som med rimelighet kan kreves?
Ad punkt 1:
Klager hevder at innklagede under befaringen i forkant av at oppdraget ble gitt, på en for innklagede bindende måte estimerte tidsforbruket på oppdraget til "2 mann i 2 dager". Han er blitt fakturert for mye mer, 62 timer totalt. Det burde bare ha vært fakturert for 30 timer, men det aksepteres et tillegg på 15%, jfr. håndverkertjenestelovens § 32. Innklagede bestrider at det overhode ble gitt noe estimat over antatt timeforbruk. Det hevdes at man aldri har gjort noe slik i firmaets historie, og at det uansett ville være helt umulig å utføre et såpass omfattende arbeid på bare 4 arbeidsdager.
Nemnda konstaterer at det her står ord mot ord. Det eneste det er enighet om er at det påståtte estimat eventuelt bare er gitt muntlig. I en situasjon hvor det er enighet om at det foreligger "noe" (prisantydning eller annet), det være seg muntlig eller skriftlig, er det en presumsjon (bevisregel) i loven om at det er forbrukerens fortolkning som er den riktige. Det innebærer at det da blir opp til den profesjonelle part å sannsynliggjøre noe annet. I vår sak derimot, er det uenighet om det overhodet er gitt en prisantydning/et estimat. Nemnda ser ikke bort i fra at antatt tidsforbruk faktisk kan ha vært diskutert mellom partene. I en slik situasjon er det nemndas syn at det ville ha vært naturlig for klager, som hevder at det faktisk er gitt et bindende estimat, å sørge for å få bekreftet dette skriftlig, eventuelt ved en mail. Dette er ikke gjort. Det vises riktig nok til det påståtte estimat i mail fra klager noen måneder senere. Innklagede bestred ikke da øyeblikkelig denne anførsel, men henviste til at klager eventuelt fikk prøve saken for nemnda. Slik nemnda ser det, er ikke da innklagede avskåret fra senere å hevde at et estimat aldri ble gitt.
Ad punkt 2:
Nemnda har vurdert oppdragets omfang basert på den foreliggende beskrivelse og har også gått gjennom billedematerialet. Det må konstateres at oppdraget var relativt omfattende. 62 timer er fakturert. Det er oppgitt 6 ganger kjøring til grossist og 8 ganger bruk av sevicebil. Det kan nok synes som det er gått med i overkant mye tid på disse "aktiviteter", men slik nemnda ser det, foreligger det ikke tilstrekkelig grunnlag for nemnda til å sette det oppgitte tidsforbruk til side.
Ad punkt 3:
Nemnda er enig med klager i at den timesats som først ble fakturert for lærling var for høy. Prisen ble imidlertid satt ned (med kr. 200,- i følge innklagede og kr. 190,- i følge klager) etter at dette ble tatt opp av klager. Han hevder imidlertid at timeprisen må settes ytterligere ned da han mener den aldri kan overstige halvparten av timeprisen for montør. Det hevdes at dette følger av en dom (fra oslo tingrett).
Det er riktig at Oslo tingrett i en konkret sak for noen år siden satte en lærlings timepris til halvparten av montørs. Det er imidlertid intet grunnlag hverken i denne dom eller i rettspraksis for øvrig, for å fastslå at det alltid skal være slik. En lærlings timepris må fastsettes konkret basert på lærlingens erfaring og oppdragets vanskelighetsgrad. I dennes sak snakker vi om er erfaren lærling. Oppdragets art tilsier heller ikke at timeprisen må settes ytterligere ned.
Ad punkt 4:
Det ble til oppdraget kjøpt inn materialer til det midlertidige opplegg for vann m.m. Før det ble fakturert ble imidlertid materialene avhentet av innklagede. Klager har hevdet at innklagede den gang fremholdt at dette ble gjort fordi man trengte materialene på et annet oppdrag. Dette har ikke blitt direkte bestridt av innklagede,men senere har innklagede sagt at de ble avhentet fordi de jo var demontert og det ikke var bruk for dem mer hos klager. Slik nemnda ser det burde dette ha vært avklart med klager og det er innklagedes ansvar at dette ikke skjedde. Innklagede kan ikke kjøpe inn materiell til et oppdrag, benytte det der, men så avhente det igjen, men likevel fakturere for det uten å klarere det med oppdragsgiver. Nemnda mener her halvparten av materialkost bør krediteres. Det skal tilføyes at innklagede ikke kan bli hørt med det som senere har vært anført, nemlig at de kan tilbakelevere tilsvarende utstyr.
Ad punkt 5:
Det kan synes som om klager mener han har rett til å få vite innklagedes egne priser fra grossist. Nemnda er ikke enig i dette. Det forbruker har krav på er å få tilstrekkelige dokumentasjoner for å kunne kontrollere om han er fakturert "gjengs priser". Dette har klager fått først gjennom en meget spesifisert faktura, og deretter ved å ha fått oppgitt nrf-numre. Klager har nå de opplysninger han trenger for å foreta den kontroll han har rett til.
3) Vedtak:
Klager krediteres et beløp stort kr. 1099,-. Forøvrig avvises klagen.
Vedtaket er enstemmig.
Ved behandlingen og avgjørelsen i saken besto nemnda av:
Annita Magnussen og Jens Petter Bull (Huseiernes Landsforbund), Tor Backe og Oddgeir Tobiassen (Rørentreprenørene) og Peter Chr. Meyer (nemndas leder)