2) Nemndas vurderinger:
Nemnda konstaterer at det ikke foreligger noe skriftlig i saken, ei heller digitalt ved e-mail eller sms. Det er uenighet omkring hva som ble sagt mellom klageren og innklagedes utøvende rørlegger da oppdraget skulle gjennomføres. Klageren er meget bestemt på at det fra hennes side ble sagt flere ganger til utførende rørlegger at hele oljefyringsanlegget som var fra 60-tallet, skulle skiftes ut. Rørleggeren kan ikke huske dette. Det er dog enighet om at rørlegger skal ha uttalt at han aldri hadde sett en så gammel kran før, og at han måtte konsultere en kollega over facetime for å få noe bistand. Det er også enighet om at rørlegger deretter dro av gårde, skaffet en ny ventil og skiftet denne uten at noe mer ble sagt til klageren. Det ble således aldri meddelt noe fra rørleggers side om hva dette ville kunne komme til å koste, men det ble heller ikke stilt noe spørsmå om dette fra klagerens side. Det ble heller ikke spurt om hva som skulle skje med anlegget, om det skulle skiftes ut eller hva.
Etter håndverkertjenesteloven har en tjenesteyter (håndverker) etter lovens § 5 en plikt til å veilede en forbruker eller "samrå seg" med denne før et oppdrag påbegynnes. Av §7 fremgår blant annet at dersom håndverkeren før oppdraget påbegynnes "må anta at prisen for en reparasjon vil stå i misforhold til det tingen er verdt i reparert stand, eller forøvrig at tjenesten ikke ikke vil bli til rimelig nytte for forbrukeren, skal tjenesteyter orientere forbukeren om det". Spørsmålet for nemnda blir om de plikter loven her pålegger tjenesteyter er overtrådt i denne konkrete saken.
Nemnda har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, de to represnetantene for forbrukersiden samt nemndas leder har under en viss tvilkommet til at håndverkeren ved dette oppdraget har misligholdt sin plikt til veiledning og mulig frarådning. Da rørlegger oppdaget det gamle anlegget, burde han som en del av sitt oppdrag forhørt seg nærmere med klageren om hva de skulle gjøre fremover med dette. Det burde i den forbindelse ha vært nevnt eller i det minste antydet med et omtrentlig beløp hva det ville kunne koste å skifte ventilen og konsekvensen av ikke å gjøre dette. Intet ble imidlertid sagt. Alternativet med å fjerne radiatoren ble aldri nevnt av rørlegger. Han dro bare av gårde for å kjøpe ventil, kom tilbake og skiftet denne uten å si noe som helst til klageren som var til stede hele tiden. Flertallet legger til grunn det klageren har fremført om at hun aldri ville ha latt innklagede gjennomføre oppdraget hvis hun hadde fått tilstrekkelig med råd og veiledning i forkant og/eller i det minste fått en antydning om hva dette ville kunne komme til å koste henne.
Flertallet ser ikke den sammenligning som klageren gjør med den pris hun skal ha betalt for skifte av en ventil i sin tidligere leilighet sist høst som særlig relevant for nærværende sak. Der var det snakk om en lufteventil hvor både prisen på en slik ventil og arbeidet med å skifte en sådan er mindre omfattende enn den jobben som her ble gjort. Det er også svært vanskelig å sammenligne to slike oppdrag utført til forskjellig tid på forskjellige steder. Klageren har også reagert på størrelsen av den faktura hun mottok, både hva gjelder timeforbruk, timesats og materialkost. Nemndas flertall synes nok at totalprisen på oppdraget ligger høyt, men ikke så høyt at den fremstår som urimelig.
Nemndas mindretall, de to representantene for rørentreprenørene, mener at klageren tross alt fikk utført det oppdraget hun engasjerte innklagede firma for. Klagerens anlegg var fra 60 - tallet, men det finnes et uttal av slike anlegg som fortsatt fungerer og fortsatt kan benyttes i mange år fremover. Det kan være flere gode grunner til å ville beholde et slikt anlegg selv om det er relativt gammelt. Det fremsto ikke for utførende rørlegger på noen måte så klart at anlegget skulle skiftes ut at han burde ha tatt dette opp med klageren før oppdraget ble gjennomført. Partene er som tidligere nevnt uenige om hva som ble sagt om dette fra klagerens side. Mindretallet ser det derfor slik at tjenesteyters plikt til å gi råd (§5) og til å fraråde (§7) ikke er overtrådt fra rørleggerens side. Hva gjelder den prismessige siden, mener mindretallet som flertallet at prisen nok ligger i øvre sjikt for utskifting av en enkel standard radiatorkran, men ikke er så høy at den fremstår som urimelig. Oppgitt tidsforbruk synes å være normalt.
Flertallets syn blir etter dette å legge til grunn for nemndas vedak. Klageren har akseptert at hun tross alt har fått utført en tjeneste hun har bedt om slik at hun skal betale noe. Hun har krevet prisavslag med kr. 5000,- noe flertallet da legger til grunn. Det presiseres for ordens skyld at leie av vannsuger ikke skal krediteres i tillegg.
3) Vedtak:
1) Klagen gis medhold ved at innklagede krediterer klageren kr. 5000,-.
2) Avgjørelsen er fattet med 3 mot 2 stemmer slik det fremgår av premissene.
Under behandlingen og avgjørelsen har nemnda bestått av: Jens Petter Bull og Mathias Bjornes (Huseiernes Landsforbund), Trond Martinussen og Martin Rynning (Rørentreprenørene) samt Peter Chr. Meyer (nemndas leder)